Video i multimedia:
Video brukes oftest som en del av innholdet i multimedieproduksjon og ikke som en del av brukergrensesnittet. En video kan for eksempel vises i et eget vindu når man trykker på en knapp, men det er sjeldent at en video er en trykknapp i seg selv.
En video kan inneholde både lyd og bilde. Ettersom video ofte inneholder mye informasjon kan filene bli ganske store.
Video blir brukt i mange sammenhenger, her er noen av videoens bruksområder:
- Brukerveiledning og informasjon
- Undervisning
- Underholdning
- Nyheter
Teknisk kvalitet og egenskaper:
Tidligere ble video vist både via videospillere og magnetbånd og skjermer med billedrør. Etter hvert har video blitt mer og mer digitalisert.
En video er en serie med enkeltbilder som vises etter hverandre i rask rekkefølge. Den tekniske kvaliteten er avhengig av antallet piksler i bildene, fargedybden og hvor mange bilder som vises per sekund. Det er mulig å regne ut bitrate for en video.
For eksempel hvis pikselstørrelsen er 720 x 576, 24 bit fargedybde og 25 bilder per sekund, så får man 720 x 576 x 24 x 25 = 248,8 Mbit/s.
Komprimering:
Ved å bare lagre endringene fra bilde til bilde i en video, sparer man masse plass.
Video kan komprimeres på flere måter:
MPEG-1 – Moving Picture Experts Group. Kan brukes til komprimering av video og lyd, men er ikke lenger noe særlig i bruk når det gjelder video. Lydkomprimeringen derimot holdes i live fortsatt som filformatet MP3 (MPEG-1 Audio layer 3).
MPEG-2 – Komprimering av DVD-er, satellitt-TV, kringkasting etc.
MPEG-4 – En nyere standard som brukes for å komprimering i Quicktime, DivX, Blu-ray og HD-DVD. Inneholder muligheter for kopibeskyttelse (DRM) av lyd og video.
WMV – Utviklet av Microsoft og brukes i WMV-filer som for eksempel kan spilles av i avspillings programmet VLC.
Sorensen – Brukes i eldre Quicktime-formater og i Flash Video.
DV – Denne typen komprimering gjør ingen forandringer i selve bildet, men den komprimerer hvert bilde for seg. Med dette blir videoen enklere å håndtere i videoredigeringsprogrammer. En liten ulempe ved dette er at filene som regel blir større.
Codec:
Programvaren eller utstyret som komprimerer og dekomprimerer en video, kalles en codec eller videofilter. For at en video som er komprimert på en bestemt måte skal kunne vises, må man ha en codec. Denne codecen dekomprimerer og tolker videodataene.
For eksempel har DVD-spillere en codec som heter MPEG-2, som dekomprimerer videoen som ligger lagret på DVD-en. På en PC kan man installere ulike typer codec-er og dermed også spille av flere ulike typer video.
Videostandarder:
I Europa, Asia og Australia brukes det en video- og TV-standard som kalles PAL. Her er bildehastigheten på 25 bilder per sekund (fps) og vanligvis en pikselstørrelse på 720 x 576.
I USA, Canada og Japan brukes det derimot en standard som kalles NTSC. Her er bildehastigheten 29,97 fps. og pikselstørrelsen er på 720 x 480 piksler.
SECAM er også en standard, denne brukes blant annet i Frankrike.
TV-standarden HDTV har mange flere piksler i hvert bilde. Det vanlige er 1280 x 720 (HD-ready), eller 1920 x 1080 (Full HD).
Forholdet mellom bredde og høyde:
De vanlige forholden mellom høyde og bredde er 4/3 og 16/9.
I PAL-standarden brukes det 720 x 576 piksler for hvert bilde, det vil si et forhold på 5/4 (hver piksel er litt bredere enn den er høy).
Interlacing:
For at ikke bildet skal flikke, må skjermen oppdateres raskt, og flere ganger enn 25 bilder per sekund. derfor vises i stedet halve bildet 50 ganger per sekund, der hver halvdel består av annenhver linje.
Progressive bilder, er hele bilder, disse brukes på moderne flatskjermer. Når en video med interlacing skal vises på en slik skjerm, så må to og to bilder settes sammen til ett. Da blir bildet stripete. Derfor blir bildet vider behandlet, slik at kvaliteten blir bedre, denne prosessen kalles deinterlacing.
Den beste kvaliteten på nyere skjermer får vi med video uten interlacing.
Filformater:
Såkalte container-format er filformater som kan inneholde både video, lyd og andre typer data for eksempel tekst.
Ulike filformater:
DV/DIF – Brukes i videokameraer som gjør opptak på magnet bånd, MiniDV-kassetter.
AVI – Utviklet av Windows. Kan inneholde både lyd og video som er komprimert.
Quicktime (MOV) – Utviklet av apple. Kan inneholde både lyd og video som er komprimert i likhet med AVI. Finnes ofte på websider
WMV – Utviklet av Microsoft og bruker vanligvis en egen codec. Ofte på websider.
FLV – Videoformat som brukes i Flash. Bruker en codec som kalles (VP6)
DivX – Bruker en egen codec basert på MPEG-4
MPG/MPEG – Et format som vanligvis bruker MPEG-2- eller MPEG-1-komprimering.
torsdag 1. oktober 2009
Kapittel 4 Animasjon
ANIMASJON
Animasjon er grafikk i bevegelse. En animasjon består av en serie med stillbilder hvor det neste bildet er litt forskjellig fra det forrige. Når bilden deretter vises raskt etter hverandre, oppfatter vi det som en sammenhengende bevegelse.
Bildehastigheten (framerate) er det som angir hvor fort bildene vises.
For eksempel har en kinofilm en bildehastighet på 24 bilder per sekund og en TV har 25 per sekund. Animasjoner som vises på websider derimot, har ofte en lavere bildehastighet for eksempel 12 bilder per sekund. Grunnen til dette er at desto flere bilder per sekund desto lenger tid tar det å laste ned.
Animasjon for multimedia:
Animasjoner kan brukes i mange sammenhenger, for eksempel i:
- Undervisning, brukerveiledninger osv.
- Reklame eller for å vekke oppsikt.
- Underholdning.
- Brukergrensesnitt.
Tradisjonell animasjon:
To retninger:
- Tegnefilm – I en tradisjonell tegnefilm vises bilde for bilde, altså tegnes hvert eneste bilde i animasjonen. De viktigste og mest sentrale bildene kalles keyframes eller nøkkelbilder og blir tegnet av animatører, mens bildene i mellom som kalles inbetweening eller bare tweening og blir tegnet av assistenttegnere. Hvert bilde blir delt opp i ulike lag og tegnet på et gjennomsiktig ark. Deretter legges tegningene oppå hverandre og utgjør det samlede bildet. Eksempler på dette kan være gamle Donald klassikere.
- Stop-motion – I stop-motion-animasjoner tar man bilder av den virkelige objekter, for eksempel dukker, modelleire eller papirfigurer, og flytter og poserer objektene mellom hvert bilde. Når denne teknikken brukes, kan man ikke lage nøkkelbilder eller inbetweening. Et eksempel på dette er animasjonsfilmen Flåklypa.
Dataanimasjon:
Med dataanimasjon gir oss to store fordeler i forhold til tradisjonell animasjon:
- Animasjonen blir mye enklere å redigere. Med dette menes det at man enklere kan bla seg frem og tilbake i animasjonen og endre på forskjellige ting, slik at den blir slik en ønsker.
- Datamaskinen kan automatisk lage en animasjon i mellom nøkkelbilder, slik at man selv slipper å lage de nødvendige mellombildene.
Filformater:
GIF – Dette er et punktgrafikkformat som også kan vise en animasjon.
SWF – Når man lager en Flash-fil lagres den i dette filformatet. Dette er et svært populært format fordi det har god grafisk kvalitet, liten filstørrelse og mulighet for interaktivitet.
SVG – Dette filformatet lagrer grafikk og animasjon på XML-form, det vil si et tekstbasert filformat. Formatet er utviklet av World Wide Web Consortium og er i hovedsak ment å bli overført på internett og vist på websider.
DCR – Dette er et filformat som kan spilles i et avspillingsprogram som heter Adobe Shockwave.
Animasjon er grafikk i bevegelse. En animasjon består av en serie med stillbilder hvor det neste bildet er litt forskjellig fra det forrige. Når bilden deretter vises raskt etter hverandre, oppfatter vi det som en sammenhengende bevegelse.
Bildehastigheten (framerate) er det som angir hvor fort bildene vises.
For eksempel har en kinofilm en bildehastighet på 24 bilder per sekund og en TV har 25 per sekund. Animasjoner som vises på websider derimot, har ofte en lavere bildehastighet for eksempel 12 bilder per sekund. Grunnen til dette er at desto flere bilder per sekund desto lenger tid tar det å laste ned.
Animasjon for multimedia:
Animasjoner kan brukes i mange sammenhenger, for eksempel i:
- Undervisning, brukerveiledninger osv.
- Reklame eller for å vekke oppsikt.
- Underholdning.
- Brukergrensesnitt.
Tradisjonell animasjon:
To retninger:
- Tegnefilm – I en tradisjonell tegnefilm vises bilde for bilde, altså tegnes hvert eneste bilde i animasjonen. De viktigste og mest sentrale bildene kalles keyframes eller nøkkelbilder og blir tegnet av animatører, mens bildene i mellom som kalles inbetweening eller bare tweening og blir tegnet av assistenttegnere. Hvert bilde blir delt opp i ulike lag og tegnet på et gjennomsiktig ark. Deretter legges tegningene oppå hverandre og utgjør det samlede bildet. Eksempler på dette kan være gamle Donald klassikere.
- Stop-motion – I stop-motion-animasjoner tar man bilder av den virkelige objekter, for eksempel dukker, modelleire eller papirfigurer, og flytter og poserer objektene mellom hvert bilde. Når denne teknikken brukes, kan man ikke lage nøkkelbilder eller inbetweening. Et eksempel på dette er animasjonsfilmen Flåklypa.
Dataanimasjon:
Med dataanimasjon gir oss to store fordeler i forhold til tradisjonell animasjon:
- Animasjonen blir mye enklere å redigere. Med dette menes det at man enklere kan bla seg frem og tilbake i animasjonen og endre på forskjellige ting, slik at den blir slik en ønsker.
- Datamaskinen kan automatisk lage en animasjon i mellom nøkkelbilder, slik at man selv slipper å lage de nødvendige mellombildene.
Filformater:
GIF – Dette er et punktgrafikkformat som også kan vise en animasjon.
SWF – Når man lager en Flash-fil lagres den i dette filformatet. Dette er et svært populært format fordi det har god grafisk kvalitet, liten filstørrelse og mulighet for interaktivitet.
SVG – Dette filformatet lagrer grafikk og animasjon på XML-form, det vil si et tekstbasert filformat. Formatet er utviklet av World Wide Web Consortium og er i hovedsak ment å bli overført på internett og vist på websider.
DCR – Dette er et filformat som kan spilles i et avspillingsprogram som heter Adobe Shockwave.
Kapittel 3 Tekst
UTSEENDE OG EGENSKAPER:
Typografi er å bestemme utseende på teksten. Enten det gjelder en hel tekst eller kun en bokstav.
Teksten skilles gjerne i to typer:
- overskrift
- brødtekst (den lengre teksten som står under overskriften)
Skrifttyper:
Et annet ord som brukes i stedet for skrifttype er ”font”. Den bestemmer hva slags utforming det blir på hver bokstav.
De fleste skrifttyper kan deles i serif og sans serif.
Skrifttyper i serif har ”pynt” i form av små utløpere eller ornamenter på hver bokstav.
Skrifttyper i sans serif har derimot ikke denne pynten.
Se eksempel nedenfor:
http://www.flickr.com/photos/37301753@N03/3432586046/
De aller fleste synes det er letteste er å lese en lengre tekst som er skrevet med en skrifttype i serif, fremfor en i sans serif.
Sans serif bør derfor kun brukes i kortere tekster. For eksempel overskrifter, logoer, trykknapper og lignende.
Størrelse:
Størrelsen på teksten måles i punkter (points), hvor av ett punkt er 1/72 av en tomme
(2,54 cm). Noen ganger måles teksten i pica, i stedet for punkter. 1 pica = 12 punkter.
En brødtekst bør ha en størrelse på 9-13 punkter. Grunnen er at den blir vanskelig å lese om den er mindre og det blir for få ord på hver linje om den er større.
Linjelenge:
For at lesingen skal bli mest mulig effektiv er det vanlig å bruke mellom 50 og 75 tegn på hver linje.
Linjeavstand:
Et annen ord for linjeavstand er leading, som uttales ”ledding”.
Dersom linjeavstanden er 0 får linjene akkurat plass uten at de kolliderer, pluss et lite mellomrom som avgjøres av hvilken skrifttype som brukes. Linjeavstanden måles ofte ut ifra hvor man punkter man trekker fra eller legger til 0-avstanden.
Tegnavstand:
Tegnavstand eller kerning som det også kalles, angir avstanden mellom hvert tegn i en tekst. Denne avstanden blir ofte regulert ut ifra hvilke tegn som står ved siden av hverandre. F.eks. er tegnavstanden mellom V og A (VA) mindre enn avstanden mellom V og W (VW).
Dette gjør ofte også teksten mer lettleslig.
FILFORMATER
txt:
Tekstfiler uten noen form for formatering (inneholder ikke info om skrifttype, størrelse etc.). Filer av denne typen blir for eksempel laget når man oppretter et dokument i programmet Notepad.
RTF:
Står for Rich Text Format og er et tekstformat. Denne typen filer inneholder info om formatering.
HTML:
Denne typen filer vises i nettlesere som websider. Mange illustrasjonsprogrammer og tekstbehandlingsprogrammer kan åpne html-filer og vise dem med formatert tekst.
doc:
Microsoft Word er et tekstbehandlingsprogram som blir mye brukt. Denne typen dokumenter kan åpnes i mange andre programmer. Filene har etternavnet doc, eller docx. Det sistnevnte gjelder for den nyeste versjonen.
Odf:
Open Office
Typografi er å bestemme utseende på teksten. Enten det gjelder en hel tekst eller kun en bokstav.
Teksten skilles gjerne i to typer:
- overskrift
- brødtekst (den lengre teksten som står under overskriften)
Skrifttyper:
Et annet ord som brukes i stedet for skrifttype er ”font”. Den bestemmer hva slags utforming det blir på hver bokstav.
De fleste skrifttyper kan deles i serif og sans serif.
Skrifttyper i serif har ”pynt” i form av små utløpere eller ornamenter på hver bokstav.
Skrifttyper i sans serif har derimot ikke denne pynten.
Se eksempel nedenfor:
http://www.flickr.com/photos/37301753@N03/3432586046/
De aller fleste synes det er letteste er å lese en lengre tekst som er skrevet med en skrifttype i serif, fremfor en i sans serif.
Sans serif bør derfor kun brukes i kortere tekster. For eksempel overskrifter, logoer, trykknapper og lignende.
Størrelse:
Størrelsen på teksten måles i punkter (points), hvor av ett punkt er 1/72 av en tomme
(2,54 cm). Noen ganger måles teksten i pica, i stedet for punkter. 1 pica = 12 punkter.
En brødtekst bør ha en størrelse på 9-13 punkter. Grunnen er at den blir vanskelig å lese om den er mindre og det blir for få ord på hver linje om den er større.
Linjelenge:
For at lesingen skal bli mest mulig effektiv er det vanlig å bruke mellom 50 og 75 tegn på hver linje.
Linjeavstand:
Et annen ord for linjeavstand er leading, som uttales ”ledding”.
Dersom linjeavstanden er 0 får linjene akkurat plass uten at de kolliderer, pluss et lite mellomrom som avgjøres av hvilken skrifttype som brukes. Linjeavstanden måles ofte ut ifra hvor man punkter man trekker fra eller legger til 0-avstanden.
Tegnavstand:
Tegnavstand eller kerning som det også kalles, angir avstanden mellom hvert tegn i en tekst. Denne avstanden blir ofte regulert ut ifra hvilke tegn som står ved siden av hverandre. F.eks. er tegnavstanden mellom V og A (VA) mindre enn avstanden mellom V og W (VW).
Dette gjør ofte også teksten mer lettleslig.
FILFORMATER
txt:
Tekstfiler uten noen form for formatering (inneholder ikke info om skrifttype, størrelse etc.). Filer av denne typen blir for eksempel laget når man oppretter et dokument i programmet Notepad.
RTF:
Står for Rich Text Format og er et tekstformat. Denne typen filer inneholder info om formatering.
HTML:
Denne typen filer vises i nettlesere som websider. Mange illustrasjonsprogrammer og tekstbehandlingsprogrammer kan åpne html-filer og vise dem med formatert tekst.
doc:
Microsoft Word er et tekstbehandlingsprogram som blir mye brukt. Denne typen dokumenter kan åpnes i mange andre programmer. Filene har etternavnet doc, eller docx. Det sistnevnte gjelder for den nyeste versjonen.
Odf:
Open Office
Abonner på:
Innlegg (Atom)